Jeg tok ordet og sa at nå er tiden moden for å gi et råd – ikke minst med tanke på vår delegasjon som skal på landsmøte i mai. Stortingsrepresentanten vår mente det motsatte og fremmet et forslag om å avholde et eget møte for å ta opp saken når alle fakta er på bordet (når er det mon tro…). Det ble en heftig debatt og etter tre voteringer sa 50 delegater at de ville ha saken opp på et eget møte mens 47 mente vi hadde forutsetninger til å behandle resolusjonen nå. Problemet er at et slikt møte ikke har noen myndighet!

Dette skjedde etter at Erling Lae hadde innledet for årsmøte og sagt at det er viktig av vi tør å ta politisk lederskap (ikke spesielt om DLD) og gå i front i viktige saker. Så gjorde årsmøte det motsatte i saken om direktivet.

Den tyske forfatningsdomstolen har nok fakta til å behandle direktivet, men for flertallet av årsmøtedelegatene var dette ikke nok. Jeg lurer på hvilke fakta de venter på? Jeg hører av og til dette argumentet, men undrer meg over hvorfor det er bare er tilhengere av datalagringsdirektivet som stadig sier at de ikke har nok informasjon. Har de ikke har funnet tilstrekkelig informasjon som underbygger deres syn? Og er ikke en real diskusjon en måte å skaffe seg bedre informasjon på?

Etter at jeg nå har sett at det samme har skjedd på flere fylkesårsmøter må jeg spørre om dette er en strategi ”noen” har lagt? Jeg synes det er rart at mange av våre stortingsrepresentanter ikke synes det er verdifullt å ta med seg synspunkter som fremkommer i en fri debatt i fylkespartienes høyeste organ.

Trondheim Høyres Bengt Eidem (som er en god venn), som er sterk tilhenger av datalagringsdirektivet, gikk så langt på årsmøte til Sør-Trøndelag Høyre at han karakteriserte det å diskutere saken som “et ballespark til partiledelsen“. En partiledelse som offisielt ikke har tatt standpunkt skal altså på de mest ømtålige legemsdeler føle seg sparket av at et av de viktigste verdispørsmål partiet står overfor diskuteres på et årsmøte?

Nei dette er ikke partiet mitt tjent med! Men jeg er glad for at vi har en resolusjon mot direktivet fra vårt årsmøte i 2008. Den gjelder frem til et årsmøte mener noe annet! Så er det et paradoks at delegatene hadde mer kunnskap om direktivet i 2008 enn nå to år etter…

Høyres program slår tydelig fast at ved behov for nye etterforskningsmetoder må personvernhensynet veie tungt. Videre er det programfestet at Høyre stiller seg kritisk til innføringen av nye lover som øker adgangen til, eller omfanget av, overvåkning i samfunnet. EUs datalagringsdirektiv pålegger teleoperatører og internettleverandører å lagre omfattende data knyttet til elektronisk kommunikasjon. Eksempler på data som skal lagres i minst seks måneder er:

Telefon:

• Når du kommuniserer og hvor lenge
• Hvem du kommuniserer med
• Hvor du befinner deg når du kommuniserer
• Opplysninger som identifiserer telefonen og hva slags utstyr som brukes

Dette gjelder både tale og tekstkommunikasjon

E-post og internett:

• Når du sender e-post
• Hvem som mottar e-posten
• Når du går på nettet
• Ip-adressen din
• Hvor lenge du er på nettet
• Opplysninger om utstyr du bruker ved oppkopling

Direktivet pålegger altså omfattende, kontinuerlig overvåking og lagring av alle typer kommunikasjon og bevegelser landets borgere til enhver tid foretar seg uten at det foreligger mistanke om kriminelle forhold. EUs eget datatilsyn kaller dette «et dramatisk inngrep i personvernet og kommunikasjonsfriheten». FNs spesialrapportør Martin Scheinin advarer mot EUs datalagringsdirektiv i en rapport til FNs menneskerettighetsråd, og mener man snarere trenger en global erklæring om beskyttelse av data og privatliv.

Rettssikkerheten i et liberalt demokrati er ikke bare til for å beskytte borgerne mot kriminelle handlinger, men skal også sikre borgernes fundamentale rettigheter i henhold til nasjonal lov og internasjonale menneskerettigheter. En av disse rettighetene er retten til en egen privat sfære og til selv å kunne kontrollere når, hvordan og hvor mye informasjon om egen person som spres til andre parter. Selvsagt skal politiet ha tilgang til effektive virkemidler for å etterforske terrorisme og alvorlig kriminalitet, men disse må stå i forhold til dagens trusselbilde samt konkrete trusselvurderinger og ikke svekke forutsetningene for det liberale demokratiet de skal beskytte.

Den europeiske menneskerettighetsdomstolen mener at selve lagringen til politiformål er et inngrep som må dokumenteres som nødvendig i et demokrati, uavhengig av om og på hvilke vilkår de lagrede opplysningene brukes. Foreløpig mangler det dokumentasjon på at virkemidlene direktivet krever, vil føre til avverging av terrorisme og alvorlig kriminalitet, eller bidra betydelig til oppklaring av saker. Personvernkommisjonen, som er det eneste offentlige utvalget som har utredet dette i Norge, konkluderte med at det ikke er dokumentert at masselagringen av teletrafikkdata som direktivet krever, vil ha nevneverdig effekt på kriminalitetsbekjempelse.

To av våre fremste eksperter på europarett, professorene Finn Arnesen og Fredrik Sejersted, ved Universitetet i Oslo konkluderer i en juridisk betenkning med at det er tvilsomt om datalagringsdirektivet er EØS-relevant og at konsekvensene av å ikke innføre direktivet vil være svært beskjedne.

Ved årsmøtet i 2008 vedtok Østfold Høyre en resolusjon mot datalagringsdirektivet. I lys av debatten den senere tid mener vi det er riktig å gjenta og forsterke denne motstanden. Derfor oppfordrer Østfold Høyre Høyres stortingsrepresentanter til å gå i mot implementering av EUs datalagringsdirektiv og vi ser det som naturlig at saken behandles på Høyres landsmøte i mai 2010.

Norsktoppen, Drømmehagen (barne-tv), barnebok om ”landsmoder-Gro”, hvilke fotballag som vises på TV og kunstutstilling på Alby. Disse sakene har en sammenheng som etter hvert er rimelig enkel å avdekke. Fellesstrekket for disse og en rekke andre saker er; med en gang noen skiller seg ut går det ikke lenge før en eller annen tilbakeskrittspolitiker fra FrP er der for å fordømme som talsmann fra ”folkedypet”. Det er alltid lett å hakke på de som er annerledes, spesielt når du regner med at folk flest er enig med deg.

Alle de nevnte saker har engasjert stortingspolitikere fra FrP. En av dem med utspring i Moss. Norsktoppen krevde FrP tilbake på radio da den ble lagt ned. Drømmehagen for små barn krevde FrP å flytte tilbake da sendetiden på fjernsynet ble endret. FrP krevde stopp i innkjøp av barneboka om Gro til bibliotekene. FrP krevde sending av kamper med Tromsø fra eliteserien da det ble kjent at klubben ikke sto på sendeplanen i seriens første syv runder. Vårt lokale bidrag er kravet om å fjerne en liten utstilling på Alby, også her med støtte fra stortingsmiljøet.

For de som ikke har sett utstillingen på Galleri F15, anbefaler vi en tur. De åtte-ti bildene som har fått en enorm oppmerksomhet får en til å tenke gjennom livets realiteter. Vi har begge barn og vil selv få bestemme hva våre barn skal få se og ikke se. Vi trenger ikke hjelp fra FrP for å vurdere det! FrP sier de er for ytringsfrihet og offentliggjøring av Muhammed-tegninger og de er for at foreldrene selv skal få velge barnehage. Vi kunne ramset opp mer FrP sier de er for, men de er ikke for at familiene selv skal få bestemme hvilken type kunst de vil se alene eller sammen med sine barn.

Bildet som tegner seg er ”folkelige” utspill som i realiteten er konsekvente forsøk på å styre hva folk skal oppleve av kultur i det offentlige rom. Sensur er det ordet som best beskriver dette handlingsmønsteret. FrPs argumenter er at de er for ytringsfrihet og mot å overstyre kulturlivet men dette gjelder selvsagt ikke i de tilfeller hvor det er åpenbart at det er nødvendig å styre dette til folks beste – sett med FrP-øyne. Vi snakker altså om en sensurkultur for kultursensur.

Den proklamerte debatt om kulturuttrykk i det offentlige blir ikke initiert av FrP i bystyret likevel. Den blir ikke fremmet som lovet. Ble motstanden for stor? Ble argumentene borte på veien? Var det ikke folkelig nok likevel? Eller var det behovet for å få oppmerksomheten som var drivkraften og ikke realiteten og mangfoldet en debatt ville ført med seg?

Nå er det en nyhet i seg selv at FrP varslet en kulturdebatt. Vi samarbeider godt med partiet i de aller fleste saker her i Moss, men kulturpolitikken er normalt ett av de områdene der vi utgangspunktet er mest uenige. Gjennom god dialog kommer vi imidlertid som regel til gode konklusjoner. Moss har og skal ha et kulturelt mangfold! Det betyr å satse på scenekunst, kulturskole, bibliotek, frivillige lag og foreninger, skulpturer, kunstgallerier for tradisjonell kunst, gallerier for samtidskunst og gallerier for provoserende kunst. Dette skal vi jobbe for å beholde uten politisk sensur!

Dette er ikke noe nytt bilde av FrP. Metodikken er den samme på flere politiske områder og bryter med inntrykket av å være liberale som de selv ønsker å framstå som. I stedet framstår de som en norsk kulturvariant av moralpolitiet på Grønland i Oslo. De ønsker å styre hva som skal være riktig for oss uavhengig av hva vi selv mener. Til vårt eget beste og i beste mening selvsagt. Det er jo alltid det folk flest vil. Er det ikke?

Vi må ikke forby det vi ikke liker. Vi sier ja til ytringsfrihet og ja til kunstnerisk mangfold!

Skrevet av undertegnede og Moss Venstres gruppeleder.

Arbeidslivets behov for folk som bare har grunnskoleutdannelse har falt dramatisk og vil de neste 15 årene bli ytterligere halvert. Vi vet også at fem år etter påbegynt yrkesfaglig utdanning har mer enn fire av ti elever ikke fullført. Fakta viser oss også at dersom vi klarer å øke andelen av et ungdomskull som fullfører videregående opplæring fra 70 til 80 prosent, vil den samfunnsmessige gevinsten bli 5,4 milliarder – per kull.

Som en følge av dette har det de siste årene blitt iverksatt flere tiltak for å redusere frafallet fra de videregående skolene. Høyre har nå lansert et yrkesfagløft som i stor grad handler om at vi må skape mer mangfold, mer valgfrihet og tilby en teoriopplæring som er relevant. I tillegg til dette har vi Østfold fått på plass et samarbeid mellom fylkeskommunen og kommunene for å fange opp de som faller fra underveis. Listen over tiltak er langt fra uttømt her.

I Østfold har vi også gående noe vi har kalt ”Kompetanseoffensiven 2015”. Intensjonen med dette arbeidet er å øke andelen som tar høyere utdanning og begir seg inn på forskning, med hovedvekt på realfag. Dette er også et prisverdig arbeid.

Jeg tror imidlertid at utfordringen ligger mye tidligere i utdanningsløpet enn forskningen, den høyere utdanningen og den videregående skolen. Utfordringen i fylket vårt er at kommunene ikke leverer fra seg ungdomskull som har de nødvendige grunnleggende kunnskapene og ferdighetene! Det er her vi nå må sette inn ressursene.

Ser vi på de siste nasjonale ferdighetstestene så ligger Østfold på nest siste plass i hele landet. En tydeligere tilbakemelding på at vi ikke gjør godt nok arbeid kan vi ikke få. Unge Østfoldinger har ikke gode nok ferdigheter i lesing, regning og engelsk. Da sier det seg selv at utfordringen med å få de samme elevene til å fullføre den videregående opplæringen blir meget stor.

Nå må alle kommunepolitikerne i fylket vårt sette seg ned og se hva de må gjøre. Spørsmålet er ikke om vi skal gjøre noe eller om vi har råd til å gjøre noe – disse tiltakene må prioriteres! Skal vi mene noe når vi sier at vi satser på fremtiden så må vi også handle og være villige til å si; koste hva det koste må. Skolen kan ikke være salderingsposten for kommunene.

Høyre gjennomførte for noen dager siden en ungdomsskolekonferanse for 150 skolepolitikere. Her var beskjeden klar; reis hjem til deres kommuner og sett skolepolitikken i sentrum! Det skal jeg følge opp at gjøres her i Østfold, som trenger det mer enn noe annet fylke i landet vårt. La oss kaste noen prinsipper over bord, la oss se hva de som lykkes har gjort og la oss prioritere skolen når vi setter opp våre budsjetter!

Frps gruppeleder i Moss har dag fått stor spalteplass i Moss Avis og Aftenposten der han forfekter at det ikke går an å vise bilder med sadisme, sex, blod og nazisme i kommunale lokaler og attpåtil på et sted hvor det kommer en masse barnefamilier.

Jeg har, i motsetning til Erlend Wiborg, barn og vil selv få bestemme hva min sønn skal få se og ikke se. Jeg trenger ikke hjelp fra Frp for å vurdere det! Frp er for ytringsfrihet og offentliggjøring av Muhammed-tegninger, de er for at foreldrene selv skal få velge barnehage. Slik kunne jeg fortsatt, men de er IKKE for at familiene selv skal få bestemme hvilken type kunst de vil se alene eller sammen med sine barn.

Bakgrunnen er Browns utstilling ”Widerstehe doch der Sünde” som er en del av utstillingen ”Provokasjoner”, som Galleri F15 åpnet forrige lørdag. – Utstillingen har en del kunstig blod og andre effekter, men den handler om veldig eksistensielle momenter ved det å være et menneske. Det er et stort overgrep å gå til angrep på en utstilling. Politikere bør heller bruke tid på andre ting enn å angripe billedkunst, sier kunstneren Brown. Jeg er helt enig med han.

Vi politikere skal ikke gå inn å definere hva som er ok kunst eller ikke. Det er en del av kunstnerens oppgave. Videre må jeg personlig få si at jeg setter pris på kunst som provoserer og som får en til å tenke gjennom livets realiteter og innhold. Ja til ytringsfrihet og ja til kunstnerisk mangfold sier jeg!